Ved siden av risfeltet hvor regnet uavbrutt pøser ned, er politiet og landsbyfolkene sammenfiltret. Bong Joon-ho sin 'Minne om drap' begynner nettopp i den gjørmete bakken. Mens Hollywoods seriemorderthrillere som 'Zodiac' eller 'Seven' begynner i byens mørke, starter 'Minne om drap' under den klare solen på landsbygda i Sør-Korea, men på et sted dekket av uutslettelig gjørme.
Landsbydetektiven Park Du-man (Song Kang-ho) står overfor det første liket i en atmosfære som minner om et marked hvor barn leker og tilskuere kommer og går, selv om det er åstedet for en forbrytelse. Det ville vært en sjokkerende scene for et vitenskapelig etterforskningsteam fra 'CSI' eller 'Criminal Minds'. Kvinnenes lik er grusomt lemlestet og dumpet i risfeltet, og detektivene tramper rundt på risfeltet uten å ta hensyn til fotavtrykkene. I stedet for vitenskapelig etterforskning er det bare landsbydetektivenes selvtillit som er fylt med 'følelser', 'blikk' og 'lokale rykter' for å fange morderen. Park Du-man står i sentrum av denne gammeldagse verdensoppfatningen.
Park Du-man skriker til vitnet om å 'se klart' i stedet for å bruke en 'profilers' hypnose, og han bruker spark og vold mot dem han mistenker for å være morderen i stedet for å gi bevis. For ham er etterforskning mer som 'å velge en som ser ut som en bråkmaker' enn logisk profilering som i 'Mindhunter'. Det er en merkelig blanding av komedie og tragedie, som om inspektør Clouseau fra 'Pink Panther' hadde fått ansvaret for en ekte drapssak.
Ved hans side er kollegaen detektiven Jo Yong-gu (Kim Roe-ha), som utøver enda mer primitiv vold. Tortur-lignende overgrep og tvungen falsk tilståelse er hverdagslige metoder for dem. Hvis torturscenene fra 'Bourne'-serien er filmatisk overdrivelse, er politivolden i 'Minne om drap' så realistisk at den faktisk er mer ubehagelig. Likevel tror de at de er 'rettferdighetens side'. Før det skjedde en seriemorder i den lille landsbyen, var det ikke noe som kunne riste den troen.
Men på en regnværsdag begynner det å skje en rekke grusomme drap av kvinner, og stemningen endres. En natt når en spesifikk sang spilles på radioen, forsvinner en kvinne i rød kjole, og neste dag blir liket alltid funnet. Som kodeskrivene i 'Zodiac', er dette mønsteret morderens signatur. Saken begynner å avdekke sin struktur, og landsbyen blir fylt med frykt som i 'Salem Witch Trials'.
Det er press fra overordnede, og media latterliggjør den inkompetente politiet som om de vurderte en film i 'Empire', og dekker saken stort. I denne situasjonen dukker Seo Tae-yoon (Kim Sang-kyung) opp, sendt fra Seoul. Hans etterforskningsmetode er helt motsatt av Park Du-mans. Han sperrer av åstedet med tape og legger vekt på hypoteser, logikk og dataanalyse. Når den 'rasjonelle' metoden fra Seoul og den 'intuitive' etterforskningen fra landsbygda kommer sammen under ett tak, øker spenningen i etterforskningsteamet sakte.
Du-man og Tae-yoon stoler i begynnelsen ikke på hverandre i det hele tatt. For Du-man er Tae-yoon en bydetektiv som bare later som han er smart, lik Sheldon fra 'The Big Bang Theory', mens Tae-yoon ser Du-man som en landsbydetektiv som 'slår folk uten bevis', lik en zombie fra 'The Walking Dead'. Men seriemordene gir dem ikke rom for å skjule sitt stolthet.
Likene blir stadig funnet, og de mistenkte som så lovende ut får stadig alibi, eller det er bare en intellektuell funksjonshemmet som Raymond fra 'Rain Man' som har mistet besinnelsen som er igjen. I prosessen avdekkes politiets vold og inkompetanse, samt den tidsånden. Mørke veier med utilstrekkelig gatebelysning, jernbanespor som skjærer mellom fabrikker, og kulturen av å følge kvinner hjem blir til overlevelsesstrategier som fyller skjermen. Hvis New York i 'Taxi Driver' var en by med kriminalitet, er landsbyen i 'Minne om drap' et sted hvor sikkerheten er forsvunnet.
Etter hvert som seriemordene fortsetter, nærmer politiets indre uro seg et bristepunkt. Du-man prøver mer og mer å stole på sitt eneste våpen, 'jeg kan kjenne det bare ved å se ansiktet', mens Tae-yoon prøver å opprettholde roen, men avslører sprekker foran den stadig mer forvirrende etterforskningen og motstridende bevis. Det er som om alle karakterene i filmen kaver i en enorm tåke som et svart hull i 'Interstellar'.
Seerne føler at noen kan være morderen, men i neste scene ser de et kollapset alibi og blir forvirret igjen. Det er ikke en klar vending som i 'The Usual Suspects', og det er ikke en moralsk dilemma som i 'Prisoners'. Etterforskningen ser ut til å gå i sirkel, men i den sirkelen er det alltid de grusomt forlatte ofrenes lik.
Filmen fokuserer mer og mer på den indre forandringen til de to detektivene Park Du-man og Seo Tae-yoon i den andre halvdelen. De som først lo av hverandre, begynner gradvis å løpe i én retning under overbevisningen om at
