[KAVE=Taerim Lee] JTBC-dramaet 'Blindingly Bright' er ikke vanlig fra første scene. Bestemor Kim Hye-ja (Kim Hye-ja) som lider av demens, sier til barnebarnet Hye-ji (Han Ji-min) "Jeg er tjuefem år gammel", og i det øyeblikket går tiden tilbake fra 2019 til 1970-tallet. Som om vi passerer gjennom et svart hull i 'Interstellar', blir vi sugd inn i bestemorens minneverden. Men ikke i et romskip, men gjennom tidens forvrengning av demens.
Det vi møter der er tjuefem år gamle Kim Hye-ja (Han Ji-min i to roller). I en landsby på 1970-tallet begynner hun et vanlig nygift liv med den lokale unge mannen Nam Woo-cheol (Nam Joo-hyuk). Det er ikke den vanlige klisjeen om "fattig men lykkelig" som man ofte ser i TV-dramaer. I virkeligheten er de virkelig fattige, bekymrer seg for måltidene, mannen mislykkes i forretningene, og svigermoren plager svigerdatteren. Det er nærmere den harde overlevelsen i 'Internasjonal Marked' enn den nostalgiske bakgården i 'Svarte 1988'.
Men Hye-ja gir ikke opp. Selv på dagen mannen kommer hjem beruset etter å ha mislyktes i forretningene, og svigermoren sier "Kan du ikke få en sønn?", holder hun ut. En dag driver hun butikk, en annen dag jobber hun med sying, og en annen dag åpner hun en restaurant i et lite rom for å forsørge familien. Mannen Woo-cheol ser på sin kone med anger, men kommer likevel med en ny forretningsidé og sier "Denne gangen er det annerledes". Hvis Gatsby i 'Den store Gatsby' prøvde å fange fortidens Daisy, løper Woo-cheol hele livet for å fange fremtidens suksess.
Som årene går, får de to barn, og barna vokser opp og går på skole, og familien vokser sakte. 1970-tallet blir til 1980-tallet, og 1980-tallet blir til 1990-tallet. Hye-jas ansikt får rynker, og Woo-cheols hår blir grått. Men dramaet pakker ikke denne tidsflyten inn i historiske hendelser som 'Forrest Gump'. I stedet måler det tiden med personlige milepæler som "dagen datteren tok sine første skritt", "dagen sønnen kom inn på universitetet", "dagen barnebarnet ble født".
Så, på et tidspunkt, vender skjermen tilbake til 2019. Bestemor Hye-ja har demenssymptomer som blir mer alvorlige, og hun kan ikke engang gjenkjenne familiens ansikter. Barnebarnet Hye-ji utforsker bestemorens minner og oppdager bestemorens unge dager som hun ikke visste om. Og hun innser. At denne gamle kvinnen som sitter foran henne en gang var tjuefem år gammel, og var en kvinne som elsket, hatet, drømte og ble frustrert. Som hovedpersonen i 'Midnight in Paris' som reiser tilbake i tid og får innsikt, ser Hye-ji også nåtiden på nytt gjennom bestemorens fortid.
Dramaets struktur klipper sammen bestemorens nåtid med fortiden i hennes minner. Etter scenen der bestemor spør "Hvor er Woo-cheol?", følger en scene der den unge Hye-ja og Woo-cheol har sin første date. Etter scenen der bestemor ser på barnebarnets ansikt og spør "Hvem er du?", følger en scene der den unge Hye-ja holder sin nyfødte datter og smiler. Denne redigeringen er ikke bare en enkel flashback, men visualiserer tidens sammenblanding som en demenspasient opplever. Mens 'Memento' uttrykte korttidshukommelsestap gjennom omvendt redigering, uttrykker 'Blindingly Bright' demens som tilfeldig avspilling av tid.
En reise inn i bestemorens minner
Kunstneriskheten i 'Blindingly Bright' skinner først og fremst i holdningen til å håndtere 'vanlig liv'. Dette dramaet har verken milliardærer, geniale leger eller hemmelige agenter. Hye-ja og Woo-cheol er bare et vanlig par. De oppnår ikke stor suksess, og de mislykkes ikke helt. De er noen ganger lykkelige, ofte slitne, og for det meste bare lever. Mens 'Parasitt' viste de ekstreme klassene, handler 'Blindingly Bright' om mennesker som har tilbrakt livet et sted midt imellom.
Men denne normaliteten gir faktisk en mer universell resonans. De fleste seeres foreldre og besteforeldre levde nettopp slik. De oppnådde ikke store drømmer, men oppdro barn og så barnebarn. Det tok et liv å skaffe seg et hus, men likevel samlet hele familien seg til høytider. I motsetning til Sebastian og Mia i 'La La Land' som må velge mellom drøm og kjærlighet, har de ikke råd til å gi opp drømmer, kjærlighet, livsopphold eller familie, men må bære alt og leve videre.
Kim Hye-jas skuespill gir verdighet til denne normaliteten. Bestemor Hye-ja som hun spiller er ikke stolt som de eldre i 'Dear My Friends', og ikke munter som Oh Mal-soon i 'The Accidental Detective'. Hun blir bare gammel, syk, og mister hukommelsen. Hun føler seg skyldig over å være en byrde for familien, men samtidig er hun trist. Hun trenger hjelp til å gå på toalettet, søler mat mens hun spiser, og glemmer til og med sønnens navn. Denne brutale realismen gjør dramaet enda mer smertefullt.
Han Ji-mins to roller er en annen søyle i dette dramaet. Den unge Hye-ja på tjuefem er ikke så sprudlende som de tjueåringene i 'Youth Age'. Hun er allerede gift, bekymrer seg for livsoppholdet, og ser på svigerfamilien. Men hun har fortsatt drømmer, ambisjoner og stolthet. Han Ji-min spiller denne komplekse lagdelingen med finesse. Når den samme skuespilleren klippes sammen med Kim Hye-ja som spiller bestemor, opplever seeren naturlig tidens flyt og forstår at "den unge kvinnen blir til den gamle damen".
Nam Joo-hyuks Woo-cheol bryter ut av den typiske klisjeen om 'den inkompetente mannen'. Han mislykkes stadig i forretningene, men elsker samtidig sin kone oppriktig. Selv om han føler seg skyldig for ikke å tjene penger, kan han ikke gi opp drømmen. Han ble født i en patriarkalsk tid, men tar ikke sin kones ofre for gitt. Denne komplekse karakteren er verken 'skurken' eller 'helten', bare 'et menneske'. Som våre fedre og bestefedre var.
Øyeblikket du mister deg selv, kommer magien
Dramaet er også ærlig i måten det håndterer demens. Det pakker det ikke romantisk inn som 'Min hjerne er en viskelær'. Demens er ikke vakkert. Pasienten lider, og familien lider. Det kan ikke løses bare med kjærlighet. Økonomisk belastning, fysisk tretthet, og emosjonell utmattelse er alle realistisk skildret. Mens 'Still Alice' intellektuelt utforsket den tidlige demenspasientens indre liv, fanger 'Blindingly Bright' den emosjonelle virkeligheten til familien som tar vare på en pasient med avansert demens.
Når jeg ser 'Blindingly Bright', innser jeg at den gamle kvinnen som sitter foran meg og klager, en gang var på min alder, og var en person som var like usikker og drømte som meg. Og jeg aksepterer også at en dag vil jeg bli gammel, miste hukommelsen, og bli en byrde for noen. Dette er ikke trøst, men en oppvåkning. Som Cooper i 'Interstellar' innså essensen av tid i datterens rom, innser vi både tidens grusomhet og verdien i bestemorens minner.
I tillegg gir dette dramaet en tung beskjed til de som lever i tjueårene og trettiårene og lurer på "er livet mitt greit som det er?" Hye-jas liv er ikke et vellykket liv. Men det er heller ikke et mislykket liv. Det er bare et liv som er levd. Det sier ikke som 'Whiplash' eller 'La La Land' at "hvis du ikke oppnår drømmen, er det meningsløst". I stedet sier det "selv om du ikke oppnår drømmen, fortsetter livet". Og det hvisker at det finnes strålende øyeblikk i det 'fortsatte livet', at det finnes blindingly vakre scener. Denne kjærlige blikket på normalitet trøster oss alle som lever normalt i dag.
