I desember 2025, en kald vind fra vinteren i Seoul var mer intens enn kulden som dekket Yeouido og Geoje. Den enorme regningen som kom flygende fra Washington D.C. over Stillehavet, sprer kulde. Den regningen som ble presentert av USA, som har vært en beskyttelse for Sør-Koreas sikkerhet og økonomi i over 70 år, er kvalitativt forskjellig fra tidligere i den nye Trump 2.0-æraen.
Dette går utover en enkel økning i forsvarsutgifter. Tidligere forhandlinger krevde kontanter under påskudd av 'beskyttelseskostnader', men nå er det nærmere et krav om å transplantere Sør-Koreas industri (Industry), finans (Finance) og energi (Energy), som er de tre hovednervene for nasjonal overlevelse, til amerikansk jord, i form av 'tribut av kapital og talenter'. Det astronomiske tallet på 350 milliarder dollar (omtrent 500 trillioner won) er pakket inn som 'investering' på overflaten.
Men ser man nærmere på det, er realiteten grusom. Ingeniører i skipsbygging blir presset ut i ødemarken, og Nasjonal pensjonskasse (NPS) blir mobilisert for å kjøpe amerikanske statsobligasjoner, mens selv datasentre må krysse Stillehavet i en 'tvangsforflytning (Exodus)' som pågår.
Industriens Exodus... Tomme dokker og ingeniører som er blitt gisler
I juni 2024 så det ut som om Hanwha-gruppens oppkjøp av Philly verft (Philly Shipyard) i USA var en stor prestasjon for Sør-Koreas skipsindustri. Sør-Korea, med sin verdensledende teknologi, skulle ta tak i 'den hellige gral' av det amerikanske marinemarkedet, og det ble pakket inn som et svar på Trumps slagord om 'gjenoppbygging av den amerikanske skipsindustrien (MASGA)'. Men bak denne avtalen ligger det en desperat og kald beregning fra USA.
Den amerikanske skipsindustrien er i praksis i koma. USA har mistet konkurranseevnen i et drivhus kalt Jones-loven (Jones Act), og har ikke engang evnen til å svare på Kinas marine ekspansjon, langt mindre vedlikeholde eksisterende fartøy (MRO). I en situasjon der 40% av den amerikanske marines ubåter venter på reparasjon, er oppkjøpet av Philly verft av Hanwha Ocean ikke bare en investering. Det er nærmere en 'nasjonal mobilisering' for å fylle sikkerhetsvakuumet i USA med Sør-Koreas kapital og teknologi.
Problemet er 'menneskene'. Selve verftet kan kjøpes for penger, men sveisere, rørleggere og designingeniører som skal fylle det, er utdødd på amerikansk jord. For å få verftet i drift må erfarne ingeniører fra Geoje og Ulsan hentes i stort antall. I en situasjon der innenlandske verft også sliter med mangel på arbeidskraft, vil tapet av kjernearbeidskraft være en 'selvskadende' transplantasjonsoperasjon som ryster grunnlaget for Sør-Koreas skipsindustri.
Det som er enda mer alvorlig, er USAs doble holdning. USA ønsker Sør-Koreas kapital og teknologi, men låser dørene for bevegelse av arbeidskraft. I september 2025, skjedde det en storstilt razzia av ICE (Immigration and Customs Enforcement) på byggeplassen for Hyundai-LG Energy Solutions fellesfabrikk i Georgia, som var et klart eksempel på denne motsetningen.
Den gang arresterte ICE 317 koreanske ingeniører. Til tross for at det ikke finnes noen teknikere i USA som kan håndtere det avanserte utstyret, ble koreanske ingeniører i praksis holdt som 'gisler' under påskudd av visumproblemer. USA tvinger frem astronomiske investeringer for å bygge fabrikker, men blokkerer innreise for arbeidskraften som skal drive fabrikkene, og bruker dette som pressmiddel for å kreve flere innrømmelser.
Det som ble introdusert for å løse denne motsetningen, er 'Partner with Korea Act (H.R. 4687)'. Denne loven, som tildeler 15 000 spesialvisum årlig til koreanske fagfolk, ser ut som en løsning ved første øyekast. Men det er en stor risiko for at dette vil bli et enormt sugerør som akselererer 'hjerneflukt (Brain Drain)' fra Sør-Koreas industri. Når høye lønninger i USA og lettelse av visumbarrierer kombineres, vil det ikke være noen grunn for dyktige unge ingeniører fra Sør-Korea til å bli i landet.
USA mobiliserer ikke bare Sør-Koreas kapital, men også 'mennesker' for å gjenopprette det kollapsede produksjonsøkosystemet. Sør-Koreas industri lider av mangel på arbeidskraft, men de beste må forlate for alliansen i en 'tvangsforflytning' som kan bli sementert gjennom lovgivning. Dette er den virkelige regningen fra alliansen.
