Verden har nå fått øynene opp for Koreas 'utmattelse'. Bak de glitrende K-pop neonskilt og de dynamiske K-drama fortellingene, er det en stille, men enormt voksende affekt, nemlig 'utbrenthet (Burnout)'. Da den britiske 『The Economist』 rapporterte at "senk volumet på K-pop og fokuser på K-healing", var de ikke bare ute etter å rapportere om Koreas bestselgertrender. De vitnet om den kollektive apati som det moderne kapitalistiske samfunnet i Korea opplever, og den merkelige litterære responsen som spirer innenfor det.
Tidligere 'K-healing' romaner har oppfordret leserne til å ta en 'pause' gjennom varme trøst og enkle bånd, med bakgrunner fra nærbutikker, bokhandlere og vaskerier, men Jeon Yejin og Kim Yuna flytter stedet for denne pausen til 'undergrunnen' og 'det indre dypet'. Deres verden er ikke bare enkel trøst. Det er en brutal graving for overlevelse, og en arkeologisk oppgave som samler sannhetens rester på en ødelagt tillit. Gjennom Jeon Yejins roman 『De underjordiske nærbutikken』 og Kim Yunas novellesamling 『Sannhet så mye som man kan tro』, undersøker de hvordan den patologiske tilstanden av 'utmattelse' i det koreanske samfunnet har blitt omgjort til litterære ressurser, og hvorfor disse tekstene gir en uunngåelig resonans hos globale lesere.
For å forstå moderne koreansk litteratur er det essensielt å bruke linsen til den tyske filosofen Byung-Chul Han, som har diagnostisert 'utmattelsessamfunnet (The Burnout Society)'. 21. århundre har gått fra disiplin og forbud til et prestasjonsorientert samfunn dominert av positivitet som sier "kan gjøre (Can)". Her blir individet ikke utnyttet av andre, men blir både overgriper og offer som utnytter seg selv. Karakterene i Jeon Yejin og Kim Yunas romaner er rømlinger som har unnsluppet dette 'kan gjøre' fengselet. De erklærer at de ønsker å "ligge ned uten å høre noe", og kutter sosiale forbindelser for å isolere seg selv. Dette er ikke et nederlag, men den mest radikale og passive motstanden for å gjenvinne det som Byung-Chul Han kaller "refleksiv pause". Vestlige lesere ser sin egen fremtid eller nåtid i isolasjonen og utmattelsen som karakterene i koreansk litteratur opplever. Store forlag som Penguin Random House sender kjærlighetsbrev til koreansk litteratur, ikke bare som en eksotisk smak, men basert på deling av samtidens smerte (Synchronized Suffering).
Jeon Yejin, som debuterte i 2019 gjennom Korea Times' nyårs litteraturkonkurranse, viser en enestående evne til å 'løfte virkelighetens elendighet med fantasiets grammatikk'. Helt fra debutverket sitt har han skarpt fanget krisen i selvstendig næringsliv og den unge generasjonens mangel på retning. Hans stil bruker en kald humor som stikker i leserens indre uten å overforbruke følelser. For Jeon Yejin er fantasi ikke et tilfluktssted, men et forstørrelsesglass som viser virkeligheten klarere. Hans første roman 『De underjordiske nærbutikken』 begynner med at den utbrente unge mannen 'Seonwoo' søker tilflukt i en dyp skog ved 'Gorani nærbutikken'.
Det symboliske 'Gorani' som dukker opp i tittelen og bakgrunnen, er en symbolsk tilstedeværelse i det koreanske samfunnet. Den er en truet art, men i Korea er den så vanlig at den er klassifisert som en skadelig art, og er kjent som et symbol på veiskader. Jeon Yejin setter denne 'Gorani' i front for å male et selvportrett av den unge generasjonen som ikke får beskyttelse og er dømt til å dø på veien. 'Gorani nærbutikken' som Seonwoo besøker, er et samlingspunkt for de som har blitt kastet ut fra samfunnets motorvei. Gjestene i 'hulhotellet' i nærbutikken må betale for å få tildelt senger, men i stedet får de hodelykter og feltspader for å grave jorden og lage sine egne rom.
I hulhotellet samles sårbare mennesker som alkoholikere og mislykkede forretningsfolk, og danner en 'løs solidaritet' uten å forstyrre hverandre. Jeon Yejin stiller spørsmål ved essensen av relasjoner som moderne mennesker lengter etter. Vi ønsker å være helt isolert, men samtidig ønsker vi at noen skal være ved vår side. Den siste replikken "La oss i det minste holde kontakten" viser at fullstendig brudd er umulig, og hva som kan være det minste redningsflåten som de sårbare kan gi hverandre.
Mens Jeon Yejin dissekerer samfunnet gjennom rommet, ser Kim Yuna på de fine sprekkene i menneskets indre med et mikroskop. Kim Yunas første novellesamling 『Sannhet så mye som man kan tro』, som debuterte i 2020, representerer ironisk den usikkerheten i det moderne samfunnet allerede fra tittelen. Vi lever i en tid der vi selektivt aksepterer sannhet selv om den er 'troverdig'. Karakterene i Kim Yuna er ikke skurker. Jo mer livet blir overveldende, jo mer lurer de seg selv litt etter litt for å holde ut. Forfatteren fanger rolig opp det 'sannhetens nakne ansikt' som avsløres i øyeblikket når karakterene faller sammen under de små løgnene de har bygget opp.
Nylig har koreanske romaner som har hatt suksess i det globale markedet blitt kalt 'koselig helbredelse (Cozy Healing)', som tilbyr 'trygge rom' og 'enkle løsninger', mens verkene til Jeon Yejin og Kim Yuna er 'mørk helbredelse (Dark Healing)' eller 'realistisk utbrenthet litteratur'.
Forskjell i rom: I stedet for solfylte bokhandlere, er bakgrunnen fuktige og mørke huler eller en kollapset verden.
Metode for løsning: I stedet for magisk helbredelse, viser de prosessen med å konfrontere smerte og stille utholde.
Leseropplevelse: I stedet for umiddelbar trøst, etterlater de en lang etterklang og refleksjon etter å ha lagt boken ned.
Den engelskspråklige forlagsverden har allerede oppdaget potensialet i denne 'mørke' koreanske litteraturen. Jane Lawson, redaktør hos Penguin Random House, nevnte at "koreanske romaner har blitt en plutselig stor trend". Romanene til Jeon Yejin og Kim Yuna er kraftige innhold som retter seg mot en global leserskare som ikke er fornøyd med eksisterende helseromaner, men ønsker dypere litterære prestasjoner og samfunnskritiske perspektiver. 'K-utbrenthet' har nå blitt en universell menneskelig tilstand, og koreanske forfatteres løsninger på dette gir en gyldig filosofisk veiledning til lesere over hele verden.
Jeon Yejins 『De underjordiske nærbutikken』 og Kim Yunas 『Sannhet så mye som man kan tro』 stiller spørsmålene: "Hvor rømmer du nå hen?" og "Er det du møter på slutten av flukten din sannferdig?" Disse to forfatterne er tegn på en ny modenhet som koreansk litteratur har nådd. De synger ikke lett om håp. I stedet skraper de bunn av fortvilelse og gir trøst som små steiner som kun kan plukkes opp fra den bunnen.
Jeon Yejin gir mot til å selge 'sin egen hule'. Den hulen er ikke en avskjæring fra verden, men en minimums forsvarslinje for å beskytte seg selv.
Kim Yuna gir styrke til å tåle 'ufullstendig sannhet'. Selv om det ikke er perfekt, og selv om det er litt feigt, er det en lettelse som kommer fra å anerkjenne at det er menneskelig.
For moderne mennesker som farer over veien som Gorani, vil disse romanene være en 'nødkant' og 'underjordisk tilfluktsrom' hvor de kan stoppe opp og puste. Nå går koreansk litteratur ned i undergrunnen. For å hente opp det mest universelle lyset fra de dypeste stedene.
