Campingstoler er satt opp ved elvebredden ved jernbanelinjen. Det er et gjenforeningsmøte for klubbvenner som ikke har sett hverandre på 20 år, og de prøver å dele gamle minner. Når glassene går rundt og gamle sanger begynner å spille, kommer en mann i en slitt dress, vaklende inn i mengden. Kim Young-ho (Seol Kyung-gu). Venner som en gang trykket på kameraknappen sammen, gjenkjenner ham. Men nå ser denne mannen ut som en visualisering av uttrykket 'livet knuses i stykker'. Han skyver plutselig folk til side og hopper opp på jernbanelinjen. Mens billysene nærmer seg i det fjerne, skriker Young-ho mot himmelen.
Skrik, horn, og lyden av en stålmonster som raser frem. Filmen 'Peppermynte' åpner med en manns livsforandrende katastrofe, og deretter tar den et dristig grep som sjelden sees i filmhistorien. Den snur tidens tannhjul bakover.
Der hvor toget har feid forbi, strømmer tiden tilbake til tre år tidligere. Våren 1996, ser vi Young-ho som knapt klarer seg som selger i et lite selskap. Han gjentar pendlingen til og fra jobb, men øynene hans ser ut som slukte lysrør. Forholdet til kona er i praksis over, og han nøler ikke med å trakassere kvinnelige ansatte i beruselse. Når han kommer med utbrudd av grov språkbruk under en firmamiddag, og når han får folk rundt seg til å se nervøst på ham med sin overdrevne sinne, defineres denne perioden av Young-ho av ukontrollerte følelser. Publikum begynner naturlig å stille spørsmål. 'Var denne mannen en monster fra fødselen av?'
Igjen høres lyden av tog, og tiden glir tilbake til høsten 1994. Det var en tid da eiendomsspekulasjon raste over hele landet. Young-ho skryter av å ha tjent litt penger foran vennene, men stemmen hans bærer en merkelig tomhet. Når eiendomshandlerne går galt og han kolliderer med forretningspartnere, blir han en mer skarp og aggressiv person. Han har ikke helt kollapset ennå, men det er allerede sprekker som sprer seg innvendig. Kjernen er hvor disse sprekkene begynte.
I 1987, selv om han har lagt fra seg uniformen, er politimannen Kim Young-ho fortsatt midt i systemet for statlig vold. I året da ropene for demokratisering fylte gatene, møter han studentaktivister i avhørsrommet som etterforsker. Han står opp på bordet og ser ned på dem, og blant kolleger som bruker tortur og mishandling som en etterforskningsmanual, har Young-ho blitt den mest 'pliktoppfyllende' overgriperen. Lysrøret blinker på jernrøret, bloddråper spruter på hånden hans, og ansiktet til den blodige mistenkte er stramt. Disse scenene viser hvor 'eksemplarisk' han var som offentlig makt. Men selv når han sitter hjemme med kona etter jobb, klarer han ikke å åpne munnen. I stedet blir stillhet, raserianfall, og plutselige utbrudd hans følelsesmessige språk.
Tiden går igjen bakover. Våren 1984, den nyutdannede Young-ho med politimerket. Denne unge mannen, som er sjenert og klønete, blir først forvirret av de eldre kollegenes brutale metoder. Men han lærer raskt at han må tilpasse seg for å overleve i denne organisasjonen. Hvis han avviser vold, blir han selv målet. I en organisasjonskultur der kommandering og prestasjonspress blandes, blir Young-ho en 'dyktig politimann'. Fra dette punktet av, for å beskytte seg selv, kutter han følelsene og blir en maskin som bare utfører ordre.
Men roten til all denne tragedien avsløres igjen med lyden av et tog. I mai 1980, blir Young-ho sendt til en fremmed by som en del av militærpolitiet. I kaoset av konfrontasjonen med demonstrantene, trekker han ufrivillig avtrekkeren og kolliderer med en ung jentes liv. Det øyeblikket er brent inn i hans minne som et uutslettelig arr. Duften av peppermynte som svever fra enden av geværet, scener der blod, tårer og sollys blandes og stivner i minnet. Etter denne hendelsen kan han aldri gå tilbake til å være 'den gamle Young-ho'.
Filmens endepunkt, tiden når endelig våren 1979. Young-ho, som ikke er soldat, politimann eller kontorarbeider, står med et kamera ved elvebredden. Det er en utflukt for fotoklubben. Der smiler jenta Yoon Soon-im (Moon So-ri) sjenert mot ham iført en hvit skjørt. Young-ho gir klønete kameraet til henne, og Soon-im tar frem en peppermynte og gir den til ham. I det øyeblikket åpner det seg uendelige muligheter mellom de to. Men publikum vet allerede. At denne gutten er skjebnet til å rope "Jeg vil tilbake" på jernbanelinjen. Filmen stirrer insisterende på dette gapet. Detaljene i slutten vil bli overlatt til publikum å bekrefte. Det viktige er at denne bakoverflytende tiden bygger opp en tyngde i hjertet vårt.
Den tiden fra fortiden som har støttet livet ditt
Denne filmen er delt inn i syv kapitler som går bakover fra 1999 til 1979. Hvert kapittel har poetiske titler som 'Vår, veien hjem', og skiftes med lyden av et tog som nærmer seg. Takket være denne strukturen får vi et perspektiv som ligner på en etterforsker, der vi først møter det fullstendig ødelagte resultatet av en menneskes livsfall, og deretter sporer vi årsakene bakover. Som i en CSI-drama, der vi først ser åstedet for en forbrytelse og deretter spoler tilbake CCTV, bekrefter vi som et puslespill hvorfor Young-ho ble så ussel og voldsom, og på hvilket punkt han krysset en uopprettelig grense.
Jo mer tiden går bakover, jo mer lysere blir tonen på skjermen, og karakterenes uttrykk blir gradvis mykere. Young-ho fra slutten av 90-tallet er en ødelagt kontorarbeider, en fraskilt mann, en mislykket spekulant, alltid gjennomsyret av irritasjon og tretthet. Young-ho fra 80-tallet er en del av statens voldsmaskin. Men Young-ho fra 79 har et klart blikk og en klønete latter. Regissør Lee Chang-dong fremhever ikke menneskets indre på en forenklet måte gjennom denne lagdelte strukturen. Alle har en gang likt noen, og var en drømmende gutt som tok bilder, og han plasserer den vakreste scenen rett etter den mest grusomme scenen, som i en grusom eventyr.
Karakteren Young-ho er både en enkeltperson og en allegori for 20 års moderne koreansk historie. Sporene fra ungdommen i 79, militærpolitiet i 80, politimannen i 87, og kontorarbeideren i det neoliberale systemet på 90-tallet, overlapper nøyaktig med den kollektive traumen som det koreanske samfunnet har gjennomgått. Young-ho er både offer og overgriper av sin tid. Som militærpolitimann og etterforsker har han trampet på andres liv, og minnene om den volden ødelegger til slutt ham selv. Filmen unngår ikke denne dualiteten, men konfronterer den direkte. Den begrenser seg ikke til å kritisere moralen til 'dårlige individer', men setter også systemet og tiden som produserte slike individer på tiltalebenken.
Tittelen 'Peppermynte' stikker derfor enda skarpere i hjertet. Peppermynte er den lille hvite godteriet som Soon-im ga Young-ho, og duften av første kjærlighet og skyld som Young-ho vil bære med seg hele livet. Som den kalde og søte følelsen av peppermynte, gjør dette minnet ham både trist og kontinuerlig påminner ham om en uopprettelig fortid. I filmen dukker peppermynte noen ganger opp tilfeldig, men fungerer som en slags rød alarm for publikum. Det er et signal om at en annen uopprettelig beslutning snart vil bli tatt.
‘Mester’ Lee Chang-dongs mesterverk
Regien lagrer Lee Chang-dongs karakteristiske kalde realisme med detaljerte symboler. I stedet for å dra karakterene gjennom lange opptak, er den redigerte rytmen imponerende, der den viser akkurat nok før den kutter skarpt. Spesielt i avhørsrommet, militærtrucker, og scener på jernbanelinjen, fanger kameraet karakterene i nesten ubevegelige faste rammer. Dens tetthet av fortvilelse og vold uten fluktmuligheter brenner seg inn i publikums netthinne. På den annen side, i scenene med fotografering ved elvebredden eller klubbmøtet, brukes fleksible kamerabevegelser og naturlig lys for å gi liv til ungdommens atmosfære. Selv om det er samme sted, gir det subtile forskjeller i lys og lyd i forskjellige tidspunkter, slik at publikum kan føle tidens tekstur med hele kroppen.
Seol Kyung-gus prestasjon er en av de sentrale søylene som gjør denne filmen til en milepæl i koreansk filmhistorie. En skuespiller som går fra å være en 40-åring med problemer til en ung mann i 20-årene, overbeviser ikke med sminke eller spesialeffekter, men med kropp, stemme og vekten av blikket. Young-ho fra 99 er slapp i skuldrene, har tunge skritt, og hans ord er fylt med resignasjon. Når han slår en student i avhørsrommet, ser han allerede ikke på mennesket. På den annen side, Young-ho fra 79 er klønete i måten han snakker, og klarer ikke å se folk i øynene foran dem han liker. Det er et spektrum som er vanskelig å tro at det er den samme skuespilleren. Det ser nesten ut som tre forskjellige skuespillere som har spilt i relé. Moon So-ri, som spiller Soon-im, har ikke mye skjermtid, men hun er kilden til den kalde lyrikken som omfavner hele filmen. Hennes smil og skjelvende stemme blir også et slags første kjærlighetsminne for publikum.
Filmen stiller også klare politiske og sosiale spørsmål. Vold som utøves av militærpolitiet, politiet, sjefene og kollegene, er alltid pakket inn i 'ordre' og 'arbeid'. Young-ho kunne velge i hvert øyeblikk, men han er også en som ikke kunne velge. Når han står på bordet og ser ned på den mistenkte, når han holder geværet i militærtrucken og skjelver, og når han blir dratt inn i sjefens underholdningsarrangement og må smile uten å vite hvorfor, gir han gradvis opp seg selv. Filmen viser at summen av denne akkumulerte oppgivelsen til slutt eksploderer i et skrik på jernbanelinjen, og beviser dette gjennom den bakovergående strukturen.
Grunnen til at dette verket har vært elsket i flere tiår, er at det ikke bare etterlater en enkel meningsløshet i tragedien. Selvfølgelig er det lysår unna 'happy ending'. Men ungdommen ved elvebredden som når frem til slutten av tiden, stiller publikum et merkelig spørsmål. Hvis denne unge mannen var født i en annen tid, eller hvis han kunne ta et annet valg, ville livet hans vært annerledes? Filmen gir ikke enkle svar. I stedet får den hvert publikum til å reflektere over den tiden og de valgene de har gjort. I den prosessen dukker spørsmål som 'Kanskje det er en liten Young-ho i meg også', 'Hvordan ville jeg vært hvis jeg hadde valgt en annen vei på det tidspunktet?' stille og rolig opp.
Hvis du vil se sannheten som ligger begravd i hjertet
For publikum som er vant til lett underholdning og raske handlinger, kan 'Peppermynte' i begynnelsen virke litt overveldende. Det er ikke en struktur der hendelser skjer og forklaringer følger, men en måte å vise det allerede ødelagte resultatet før man gradvis dissekerer årsakene, noe som krever konsentrasjon. Men hvis du vil være vitne til hvordan et menneske faller sammen med tiden, hva de mister i prosessen, og hva de aldri kan gi slipp på, er det sjeldent å finne en mer raffinert film enn dette.
For de som ønsker å føle den moderne koreanske historien fra 80-90-tallet med følelsenes temperatur, ikke gjennom nyhetsklipp eller lærebøker, blir dette verket en intens opplevelse. Ord som militærpolitiet, demonstranter, avhørsrom og ruinene etter IMF, lever ikke som abstrakte begreper, men som minner fra et menneskes liv. For generasjoner som ikke har opplevd den tiden direkte, gir det en ledetråd til å forstå hvorfor foreldregenerasjonen så sterke ut, men likevel hadde sprekker.
For publikum som liker å dykke dypt inn i karakterenes følelseslinjer, vil det være vanskelig å reise seg lenge etter at rulleteksten har rullet opp. Sollyset ved elvebredden, støvet på jernbanelinjen, og duften av peppermynte som blir igjen i munnen, vil sveve lenge. 'Peppermynte' er til syvende og sist en film som sier dette. At alle har ønsket å rope "Jeg vil tilbake" på et tidspunkt. Men hvis det finnes en film som gir deg muligheten til å se tilbake på ditt liv og din tid før du faktisk går ut på jernbanelinjen, er det nettopp dette verket.
