[magazine kave]=Lee Tae-rim, journalist
I en trang stue, rundt et lavt bord, sitter hele familien tett sammen. TV-lyden er høy, men enda høyere er ropene fra Park Hae-mi (Park Hae-mi). Hun kjefter for at de ikke studerer, for at de vil gå ned i vekt, for at karakterene faller... En storm av kjefting fyller huset. I et hjørne viser Lee Soon-jae (Lee Soon-jae) frem sin absurde trang til oppmerksomhet og utstråler unødvendig karisma, mens Lee Jun-ha (Jung Jun-ha) som alltid bare ser seg rundt og ler forsiktig. Lukten av nylaget ramen, hendene som retter på skoleuniformen, og synet av sønnene som smeller igjen inngangsdøren bak seg. Sitcomen 'Uten en pause' begynner med denne svært vanlige hverdagslige scenen. Men denne vanlige scenen blir, etter hvert som episodene går, et monumentalt bilde i historien om koreanske sitcoms som er vanskelig å erstatte. Akkurat som 'Friends' gjorde Central Perk kaffebar til et ikon, gjorde 'Uten en pause' den trange stuen til en miniatyr av en koreansk familie.
I sentrum av dramaet står Lee Soon-jaes familie, kjent som 'Soon-jae-familien'. Lee Soon-jae, som er direktør for en orientalsk klinikk og selvutnevnt patriark, er uhemmet både i alder, autoritet og stahet. Utenfor er han en respektabel direktør, men så snart han kommer hjem, forvandles han til en barnslig bestefar som forårsaker alle slags problemer. Det er som om Homer Simpson fra 'The Simpsons' har tatt på seg en maske av en koreansk mann i 70-årene. Hans motpart er svigerdatteren og kollegaen Park Hae-mi, en orientalsk lege. Hae-mi, som tilber selvutvikling og slanking som en religion, prøver å måle alt i hjemmet etter sin egen standard for et 'vellykket liv'. I mellom dem er Lee Jun-ha, som alltid blir manipulert som en boksesekk. Denne faren, som er vag i både kjærlighet, evner og tilstedeværelse, prøver å rydde opp i situasjoner, men ender alltid opp med å forårsake større problemer. Det er som om Phil Dunphy fra 'Modern Family' har immigrert til Korea.
I brødrelinjen er kontrasten mellom den rampete Lee Yoon-ho (Jung Il-woo) og den mønsterstudenten Lee Min-ho (Kim Hye-seong) en sentral akse. Yoon-ho er ikke interessert i studier i det hele tatt, og han må forårsake en absurd hendelse hver dag for å føle seg tilfreds. På den annen side er Min-ho en mønsterstudent som presser seg selv i en tett timeplan. Men dramaet lar ikke disse to være enkle 'rebeller vs. mønsterbarn'. Yoon-ho er eksentrisk, men har mye kjærlighet, mens Min-ho er smart, men dårlig til å uttrykke følelser. Deres småkrangling er både et portrett av tenåringsbrødre og en rivalisering der de ønsker å ligne på hverandre, men ikke vil innrømme det. Det er en spenning som minner om forholdet mellom Andrew og Fletcher i 'Whiplash', men i en brødreversjon.
Helt urealistisk, men svært realistisk
Personen som både skaper avgjørende sprekker og liv i denne familien er den nyansatte engelsklæreren Seo Min-jung (Seo Min-jung). Min-jung, som har kommet tilbake fra USA, er en 'Konglish-lærer' med en personlighet, talemåte og tankegang som ikke er vanlig på noen måte. På skolen blir hun manipulert av elevene, og hjemme begynner hun å bo sammen med Soon-jae-familien som leietaker. Min-jungs ankomst får også følelsene til Yoon-ho og Min-ho til å svinge. For Yoon-ho blir Min-jung et objekt for hans første kjærlighet, mens for Min-ho blir hun en 'voksen som er som et barn' som han ikke kan forstå. Forholdet mellom disse tre, som beveger seg mellom klasserommet, taket og bakgatene, etterlater en merkelig følelse av spenning og bittersøt ettersmak, selv i sitcomens lette pust. Det er som om '(500) Days of Summer' er blitt tilpasset til sitcom-format, med en søt og bitter smak.
Skolelinjen er en annen akse. I det komplekse rommet som er videregående skole, der lærere og elever, lærere og foreldre, og akademier og opptaksprøver er sammenflettet, fanger 'Uten en pause' tett inn hverdagen og bekymringene til tenåringer. Fra opprørske vitser til skjelvende hender foran lærerværelset, fra krangling om skolemat til ansikter som stivner når de mottar karakterkort. Selv om episodene har lette temaer, er følelsene som ligger bak dem overraskende seriøse. Den første kjærligheten, vennskap og konkurranse, bekymringer om familiens økonomi og fremtid følger som røyk bak latteren. Akkurat som 'Freaks and Geeks' skildret outsiderne på en amerikansk videregående skole, kan man si at 'Uten en pause' fanger de vanlige elevene på en koreansk videregående skole.
Som en sitcom er historien strengt episodisk. En dag er det Lee Soon-jaes absurde kjærlighetshistorie i alderdommen som står i sentrum, en annen dag er det Yoon-hos karakterkort, eller Min-hos opprør, eller Seo Min-jungs feil som er hovedplottet. Likevel, etter hvert som episodene akkumuleres, dannes det en klar narrativ akse mellom karakterene. Hvem liker hvem, hvem er skuffet over hvem, og hvilke traumer de bærer på, blir gradvis avslørt. Mot slutten konvergerer disse forholdene til en bølge av følelser som går utover komedien. Men hva som skjer i slutten, og hvordan karakterene endrer seg etterpå, vil jeg la være ufortalt for de som ennå ikke har sett dramaet. 'Uten en pause's innvirkning fullføres i hvordan latteren og kjærligheten som har bygget seg opp til slutten, blir vridd og husket.
Ikke bare komedie, men en sitcom med fremragende kunstnerisk verdi
Grunnen til at 'Uten en pause' blir ansett som en topp i koreanske sitcoms, er ikke bare fordi den er veldig morsom. Denne serien utmerker seg i karakterenes dybde og realistiske skildring, i tillegg til tettheten av latter. La oss først se på karakterene. Personen Lee Soon-jae er den siste generasjonen av det patriarkalske samfunnet, men samtidig den første som blir konsumert som en latterlig figur. Han prøver å kontrollere familien med autoritær tale, men i virkeligheten er han en eldre mann som er mer ensom og styrt av stolthet enn noen andre. Hver gang han blir ignorert av barnebarna, eller når han mister sin plass i hjemmet, reagerer han overdrevent. Denne overdrivelsen blir til komedie, men seerne oppdager samtidig et kjent 'ansikt fra vår egen familie' i det. Akkurat som Woody i 'Toy Story' er redd for å bli skjøvet til side av nye leker, er Lee Soon-jae bekymret for å bli skjøvet til side av tiden.
Park Hae-mi er også lik. Utad er hun en hard selvutviklingsmor og en selvsentrert orientalsk lege, men ser man litt nærmere, er hun en person full av usikkerhet. Hennes besettelse med barnas karakterer, vekt og fremtid er egentlig en refleksjon av hennes frykt for at verden hun står i kan vakle når som helst. Dramaet bruker ikke Hae-mi som en ensidig skurk eller en kjeftemaskin. Noen ganger tar hun på seg rollen som familiens overhode mer intenst enn mannen, og noen ganger viser hun seg som en uerfaren kvinne og mor samtidig. Derfor blir seernes reaksjoner ikke ekstremt delte, men mer komplekse etter hvert som episodene går. Hun er irriterende, men forståelig, latterlig, men også rørende. Det er som om moren i 'Lady Bird' hadde bodd i Korea.
Historien om Yoon-ho og Min-ho-brødrene er den viktigste grunnen til at denne sitcomen ble ekstremt populær blant tenåringsseere. Yoon-hos frihet er i perfekt harmoni med den lille opprørstrangen til ungdommen på den tiden. Å sove i timen, spille spill i hemmelighet, kaste vitser til læreren og bli irettesatt, og vise klønete bravado hjemme som blir avslørt, er svært realistisk. Men det som hindret denne karakteren fra å bli en enkel 'problematisk ungdom', var episodene som viste hans følelser på en subtil måte. De uventede øyeblikkene av omtanke han viser for Min-jung eller familien, og de gangene han bare lar ting passere selv om han vet han taper, bygger opp til at han blir en 'troublemaker som man ikke kan hate'. Akkurat som hovedpersonen i 'Ferris Bueller's Day Off', viser han essensen av en karakter som bryter regler, men som er elsket.
Min-ho gir en annen form for realisme. Han er en snill og pliktoppfyllende mønsterstudent, men lider under presset. Han lever med byrden av alltid å måtte være 'den gode gutten'. Frykten for å få dårlige karakterer, ikke leve opp til forventningene, eller bli mindre elsket enn broren, gjennomsyrer alle hans handlinger. Derfor er Min-hos sinne, når det av og til eksploderer, ganske imponerende i dramaet. Bildet av en ungdom som blir bedt om å være 'snill' både på skolen og hjemme, er konsentrert i denne ene karakteren. Akkurat som 'Boyhood' fanget oppvekstens tid, fanger Min-ho oppvekstens press.
Karakterer i en tilstand av ekstase
Dialogene og situasjonskomedien i 'Uten en pause' har en så god rytme at de ikke virker gammeldagse selv nå. Selv scener som ser ut som improviserte ad-libs, har en solid struktur. De samme vitsene gjentas ikke to ganger, og de fleste av dem kommer naturlig fra karakterenes personlighet som 'karakterbasert humor'. Lee Soon-jaes overdrevne handlinger, Park Hae-mis direkte tale, Lee Jun-has klønete språkvaner, Seo Min-jungs overdrevne reaksjoner, Yoon-hos uskyldige direktehet, og Min-hos seriøse overdrivelser har alle sine egne humoristiske områder. Takket være dette, uansett hvilken karakter som er i fokus i en episode, følger seerne den kjente rytmen og ler. Det er som når hvert instrument i et jazzband har sin egen solo og utstråler en annen sjarm.
Regien og redigeringen opprettholder sitcomens raske tempo, men tør å senke farten i følelsesladde scener. Vanligvis fokuserer sitcoms på latterpunktene og behandler følelsesscener kort. Men 'Uten en pause' lar kameraet bli i øyeblikkene som rører. For eksempel når Min-hos tårer, som ikke kan skjule sin skuffelse over faren, fanges i nærbilde, eller når Yoon-ho viser sin oppriktighet etter å ha oppført seg uansvarlig, bryter BGM og kameravinkler helt ut av komediens rytme. Takket være dette lille bruddet, tenker seerne ikke bare på 'en historie som ender med latter', men på 'disse menneskenes liv'. Akkurat som 'Scrubs' håndterer død og tap midt i sykehuskomedien, krysser den grensene for sjangeren.
Rombruken er også mesterlig. Soon-jae-familiens stue og kjøkken, gangen og taket, skolegangen og klasserommet, taket og kantinen... Det er bare noen få sett som dukker opp gjentatte ganger, men kameravinklene og bevegelsene er varierte. Spesielt taket er en viktig scene for følelser. Leker, flukt, tilståelser og løfter skjer alle i dette rommet. Taket, med den hverdagslige utsikten over Seoul i bakgrunnen, fungerer som en pusterom for tenåringer, unge voksne og voksne. Når huset føles klaustrofobisk, når klasserommet føles trangt, går karakterene ofte opp på taket. Kameraet fanger dem på avstand, og legger sitcomens latter til side for å se på deres bakside. Akkurat som Central Perk kaffebar i 'Friends' eller restauranten i 'Please Take Care of My Lady', blir taket en helligdom for dette dramaet.
Hvordan helbrede smerten ved slutten
Grunnen til at dette verket spesielt favner generasjoner, er fordi 'forholdet mellom virkelighet og fantasi' er passende. Det handler om historier om mennesker som kunne vært hvor som helst rundt oss, ikke om de ekstreme hemmelighetene til en chaebol-familie eller brutale forbrytelser. I stedet legger det en lett urealistisk overdrivelse og fantasi over denne hverdagen. Lee Soon-jaes absurde handlinger, tegneserieaktige hendelser i klasserommet, og situasjoner som oppstår av tilfeldigheter, er ting som sjelden skjer i virkeligheten. Men følelsene som ligger til grunn for dem, er alle realistiske. Skuffelse, sjalusi, misunnelse, mindreverdighetskomplekser, spenningen og tapet av den første kjærligheten, ønsket om å bli anerkjent av foreldrene, ønsket om å bli respektert av barna. Fordi disse følelsene er ekte, aksepterer seerne lett de noe overdrevne innstillingene. Akkurat som Pixar-filmer har leker eller monstre som hovedpersoner, men deres følelser er dypt menneskelige.
Selvfølgelig er det også kritikkverdige punkter. Etter hvert som serien nærmer seg slutten, blir kjærlighetslinjene og følelsene noe mer dramatiske, og det skaper en avstand fra den lette sitcom-tonen i begynnelsen. Spesielt noen karakterers historier tar en overdreven tragisk retning, og dette har fortsatt vært et diskusjonstema. For noen føltes slutten som et friskt forsøk, mens for andre virket det som en overdrivelse som ikke var nødvendig. Akkurat som slutten på 'How I Met Your Mother' delte fansen, ble det et diskusjonstema. I tillegg kan måten noen kvinnelige karakterer brukes på, og vitsene om utseende og studier, føles ubehagelige etter dagens standarder. Selv med tanke på tidens ånd og den historiske konteksten, er det deler som kan kritiseres når man ser på det igjen nå.
Likevel er grunnen til at 'Uten en pause' fortsatt blir nevnt, at kjærligheten til karakterene er tydelig på skjermen. Produsentene bruker ikke karakterene bare som verktøy for latter. Uansett hvor latterlige handlinger en karakter gjør, viser de på et tidspunkt deres svake sider. Lee Soon-jaes ensomme bakside, Park Hae-mis tomme sukk, Lee Jun-has små og forsiktige mot, Yoon-hos klønete oppriktighet, Min-hos klossete opprør, Seo Min-jungs sårbare hjerte vises en etter en. Gjennom denne prosessen aksepterer seerne karakterene på skjermen ikke som 'latterutløsere', men som 'mennesker man blir glad i'. Akkurat som karakterene i 'The Office' først virker rare, men blir mer elskverdige etter hvert.
Et verk som fortsatt blir nevnt 20 år senere
For de som ønsker å tømme hodet og le i en travel hverdag, men ikke vil at latteren skal være for lett, passer dette godt. Selv om man bare ser noen få episoder, blir man raskt oppslukt, og samtidig kommer det uventede rørende øyeblikk. Når dagen er over, og man ikke vil sovne etter å ha sett hva som helst på Netflix eller i reprise, er 'Uten en pause' et ganske godt valg. Som komfortmat, er det et verk som alltid er solid og koselig, uansett når man ser det.
For de som så det som barn og nå vil se det igjen som voksne, vil dette dramaet føles som et helt annet verk. Scener man lo av før, viser nå foreldregenerasjonens følelser, og de klossete valgene til tenåringene som man ikke forsto før, blir nå mye tydeligere. Dette verket viser veldig godt hvordan empatiens punkt endrer seg med alderen, selv når man ser på de samme scenene. Akkurat som følelsene man har når man ser 'Toy Story' som barn og som voksen er forskjellige, gir 'Uten en pause' også forskjellige resonanser avhengig av alder.
Jeg vil også anbefale det til de som leter etter et verk å se med familien. Det er ikke for mye for foreldre og barn å se sammen, men heller ikke kjedelig. Noen vil se Lee Soon-jae og Park Hae-mi og tenke på sin egen familie, mens andre vil se Yoon-ho og Min-ho og tenke på seg selv i gamle dager. Etter å ha sett dramaet, kan en samtale ved middagsbordet kanskje endre seg litt. I den forstand er 'Uten en pause' et verk som fortsatt stiller gyldige spørsmål. Det spør hvorfor vi, selv om vi kolliderer så voldsomt, aldri kan gi opp familien. Akkurat som 'Little Miss Sunshine' gjenoppdaget meningen med familie gjennom en ødelagt families road trip, svarer 'Uten en pause' på det samme spørsmålet gjennom kaoset i en trang stue.