[magazine kave]=Choi Jae-hyuk, journalist
En tidlig morgen i en mørk fjellandsby, tåken dekker dalen og regnvann drypper fra taket. Politibetjent Jong-goo (Kwak Do-won) forlater huset mens han lider av bakrus etter å ha drukket for mye kvelden før. Som vanlig håndterer han familiekonflikter og småsaker, og dagen i den 'støyende, men rolige landsbyen' ser ut til å begynne som vanlig. Akkurat som i åpningsscenen av 'Fargo', er det en uhyggelig følelse av at den kjedelige hverdagen snart vil bli til et mareritt. Men en bisarr drapssak som skjer et sted på den regnvåte fjellveien, snur snart opp ned på landsbyens atmosfære. Gjerningspersonen står der, dekket av blod, med et tomt blikk, og inne i huset ligger familiens lik spredt på en grusom måte. Jong-goo føler at denne forferdelige scenen er nærmere et 'mareritt' enn noe menneskelig, men i begynnelsen avfeier han det som en handling utført av en narkotikapåvirket psykopat. Han vet ennå ikke at han står midt i et overnaturlig mysterium, som Dale Cooper i 'Twin Peaks'.
Problemet begynner når lignende hendelser skjer som dominobrikker. Gjerningspersonene får alle mørkerøde utslett på huden, og med et uklart blikk slakter de sine familier. Gjerningspersonenes og ofrenes hjem ligger alle i den avsidesliggende landsbyen Gokseong, omgitt av fjell, skog, regn og tåke. Mens en uforklarlig kollektiv galskap sprer seg, går ryktene blant landsbyboerne om en 'japansk gammel mann som bor i fjellet'. Jong-goos svigermor blir en dag opprørt og sier at en fremmed (Kunimura Jun) som nylig har flyttet til området, er en demon som spiser mennesker. Med vitnesbyrd fra folk som har sett ham i fjellet, blir denne mystiske mannen gradvis en syndebukk som mottar all frykt og hat fra landsbyen. Akkurat som landsbyboerne i 'The Wicker Man' leter etter et offer, søker også innbyggerne i Gokseong etter en forklarlig ondskap.
Hva er identiteten til demonen som har besatt min datter?
Jong-goos liv faller helt fra hverandre når denne frykten kommer inn i hans eget hjem. Datteren Hyo-jin (Kim Hwan-hee) begynner plutselig å banne, mumle uforståelige ord, og får merkelige utslett og blåmerker på kroppen. Jong-goo, som ser sin tidligere rolige og snille datter plutselig oppføre seg som Regan fra 'The Exorcist', blir først overveldet av frykt som far, mer enn som politimann. Selv om han oppsøker leger og gir henne medisiner, finner han ingen årsak. En eldre mann i landsbyen, som har kunnskap om trolldom, sier bestemt: "Dette er ikke en menneskelig sykdom", og hele landsbyen blir gradvis trukket inn i et område som ikke kan forklares med vitenskap og fornuft. Akkurat som 'Hereditary' skildrer en ondskap som sakte besetter en familie, fanger 'The Wailing' også prosessen der hverdagen gradvis brytes ned.
På dette punktet dukker en annen karakter opp. En sjaman ved navn Il-gwang (Hwang Jung-min) kommer til Gokseong fra Seoul, kledd i fargerike klær og med en høylytt måte å snakke på. Etter å ha sett Hyo-jins tilstand med en gang, fastslår han at roten til problemene i landsbyen er den fremmede i fjellet. Ritualet som Il-gwang utfører, er en symbolsk scene i filmen. Mens trommer og gonger ringer vilt, og rødt blod og gule farger fyller skjermen, blir en dødens forbannelse utført på den ene siden, mens den fremmedes mistenkelige ritualer blir krysset med på den andre siden. Akkurat som dåpsmontasjen i 'The Godfather' eller eksorsismekampen i 'Constantine', øker begge ritualene tempoet og følger publikums hjerterytme. Denne scenen er en miniatyr av en religiøs krig der koreansk sjamanisme, japansk shinto og kristne symboler kolliderer.
Samtidig vandrer en mystisk kvinne i hvite klær, Moo-myung (Chun Woo-hee), som et spøkelse et sted på fjellveien. Moo-myung dukker plutselig opp foran Jong-goo en dag, kaster steiner og gir merkelige advarsler. Hun sier at den fremmede er en demon, og at han sluker Hyo-jins sjel. Men når Il-gwang dukker opp igjen, forteller han en helt motsatt historie. Han sier at Moo-myung er den virkelige ondskapen, og at den fremmede kanskje er den som prøver å holde ondskapen i sjakk. I en situasjon der det er umulig å vite hvilken side som forteller sannheten, eller om begge lyver, blir Jong-goo helt forvirret. Akkurat som i 'The Usual Suspects', der man er usikker på hvem Keyser Söze er, kan heller ikke publikum i 'The Wailing' være sikre på hvem den virkelige demonen er.
Jong-goo vakler konstant mellom fornuftens språk som politimann, instinktene som far, ryktene og fordommene som landsbyboerne har bygget opp, og symbolene fra sjamanisme og religion. Landsbyen har allerede blitt en slagmark for psykologi, der tro og mistro, rykter og frykt er sammenflettet, snarere enn et sted for 'logisk resonnement'. De mystiske alterne som finnes i den fremmedes hus, bilder og eiendeler fra ofrene, og de bisarre scenene som blir sett i fjellhulene, ser alle ut til å bevise demonens eksistens, men etterlater også rom for andre tolkninger. Filmen gir ikke publikum et vennlig svar helt til slutt. Hva Jong-goo velger, og hvilken slutt det valget fører til, forblir filmens mest brutale mysterium. Akkurat som 'No Country for Old Men' ikke forklarer ondskapens natur, men bare observerer den, etterlater 'The Wailing' spørsmål i stedet for svar.
Na Hong-jins 'komplette gavepakke'
På denne måten starter 'The Wailing' med en veldig typisk politietterforskningsramme, men trekker gradvis inn bilder som ligner på folkelig skrekk, religiøs thriller og zombie-skrekk. Den gjennomgående humoren og hverdagslige vitsene får først publikum til å senke guarden, men etter hvert som filmen skrider frem, fungerer selv humoren som en skygge av uhyggelighet. En historie som er morsom, men som man ikke kan le av, og som blir mer uforståelig jo mer man prøver å forklare den. Herfra utfolder verkets estetikk seg for alvor.
Hvis man dissekerer verkets kunstneriske verdi, er 'The Wailing's største kjennetegn sjangerkollisjonen og hybriditeten. Denne filmen er en kriminalthriller satt i en landsby, en skrekkfilm med spøkelser og demoner, og samtidig en stor trodrama der koreanske landlige landskap, folketro, sjamanisme og kristen mytologi er sammenflettet. Regissør Na Hong-jin lar ikke disse mange lagene av sjangre forbrukes hver for seg, men legger dem oppå hverandre i én skjerm. Akkurat som 'Parasite' inneholder både komedie og thriller i én ramme, spiller 'The Wailing' også av både humor og skrekk samtidig. De klønete vitsene på politistasjonen, samtalene mellom landsbyens menn på puben, og scenen der en prestekandidat klønete tolker japansk, føles som tyngdepunktet i virkeligheten. Men over disse vanlige bildene, når de regnvåte fjellene, den svarte hunden, de blodige likene og sjamanens ritualer overlapper, kan publikum plutselig ikke skille mellom hva som er virkelighet og hva som er mareritt. Akkurat som i David Lynchs filmer, blir grensen mellom virkelighet og hallusinasjon uklar.
Kjernen i regien er en sta besettelse av 'uklarhet'. Finnes ondskap, og hvis den gjør det, hvilket ansikt har den? Filmen gir ikke et klart svar på dette spørsmålet. Den fremmede, som er japansk, blir fremstilt som en gammel 'andre' i det koreanske samfunnet, en som lett blir mistenkt og hatet. Han streifer rundt i skogen som et villdyr, blir sett ved siden av blod og lik, og har huset fullt av talismaner og altere. Men i blikket hans skimtes frykt og urettferdighet, og han ser ut som et dyr som blir jaktet på. På den annen side, Moo-myung, som dukker opp i hvite klær og barføtt som en hellig skikkelse, blir stadig filmet ovenfra eller med ansiktet delvis skjult, og bryter kontinuerlig publikums sikkerhet. Akkurat som 'Shutter Island' forråder publikums tro, bryter 'The Wailing' også ned tilliten til blikket.
En mystisk verden som bare regissøren kjenner svaret på
Denne uklarheten er dypt forankret ikke bare i historiens struktur, men også i filmens mise-en-scène og kinematografi. Fjelltåken og regnvannet, nattens mørke og morgenens blå lys blander seg kontinuerlig over hele skjermen. Fjellandsbyen blir filmet som en 'følelse' snarere enn et 'landskap'. Krukker, drivhus, smale fjellveier, en gammel politistasjon, og det rotete landsbylandskapet er alle detaljert plassert, men disse kjente bildene blir plutselig bakgrunnen for skrekk. Akkurat som 'Signs' gjorde en vanlig gård i Pennsylvania til en skrekkarena, gjør 'The Wailing' også den koreanske landsbygda til demonens territorium. Selv etter at filmen er over, vil publikum oppleve at minnene fra Gokseong dukker opp når de går på fjellveier på regnværsdager.
Lyddesign og musikk er også elementer som har plassert 'The Wailing' som en milepæl i koreansk skrekkfilm. Det er nesten ingen tradisjonelle jump scares i denne filmen. I stedet er det naturens lyder, som dyreskrik, regn, insekter, lyden av trær som knekker, og fjerne menneskeskrik, som bygger lagene av skrekk. Når musikken fra ritualscenen legges til, gir det en nesten transeaktig opplevelse. Rytmen gjentas jevnt, men klangfargen og instrumentene endres litt etter litt, og gnager på publikums nerver. I stedet for at skrekken plutselig slår til, føles det som om den sakte besetter kroppen. Akkurat som skrekken i 'Midsommar' som utspiller seg i sollys, utfolder også 'The Wailing's ritualer marerittet i lyse farger.
Skuespillernes prestasjoner kan heller ikke overses. Jong-goo ser i begynnelsen av filmen ut som en typisk landsbypolitimann som er mer plaget av ansvar enn noe annet. Han blir skremt når han tar bilder på åstedet, utveksler banale vitser med kollegaene, og ser ut som en 'forvirret' far som blir påvirket av sjamanens ord. Men etter hvert som filmen skrider frem, bygger trettheten, frykten, skyldfølelsen og tvilen seg opp i lag på Jong-goos ansikt. Publikum begynner å spørre seg selv: 'Er denne mannen virkelig så inkompetent at han bryter sammen, eller ville hvem som helst i en slik situasjon kollapse?' Dette spørsmålet er knyttet til hvordan filmen ser på mennesket. Akkurat som Brody-sjefen i 'Jaws' er en maktesløs mann foran haien, er Jong-goo også bare en far foran ondskapen.
Il-gwangs tilstedeværelse er en annen akse. Han dukker først opp med et fargerikt ritual og en selvsikker måte å snakke på, og ser ut som en kjent 'dyktig sjaman' for det koreanske publikum. Men etter hvert som hendelsene utvikler seg, blir det klart at han også bare er et menneske fanget i frykt. Hva han virkelig trodde på, og hvor mye han var sikker på det han sa og gjorde, blir aldri helt klart. Moo-myung er en karakter som huskes mer for blikk og kroppsspråk enn for dialog. Når hun dukker opp, vrir luften på skjermen seg litt. En gang som en frelse, en annen gang som en katastrofe. Den fremmede forklarer seg selv mer med stillhet enn med ord. Hans hus, hans eiendeler, og retningen han ser i, kaster bare gåter til publikum. Akkurat som Anton Chigurh i 'No Country for Old Men', er han en inkarnasjon av uforklarlig ondskap.
Et bemerkelsesverdig verk som ikke bare kan avfeies som 'skrekk'
Selvfølgelig er ikke denne filmen en vennlig opplevelse for alle seere. Spilletiden er lang, og historien er langt fra den typiske Hollywood-skrekkfilmen. For seere som forventer en klar ondskap, en perfekt løsning, og en tilfredsstillende katarsis, kan 'The Wailing' føles litt frustrerende og uvennlig. De siste delene av filmen, med tolkninger, vendinger og motvendinger, krever konsentrasjon. For noen seere kan det virke som om sjangrene er for mange og forvirrende. Men hvis man holder ut denne uvennligheten og følger filmen til den siste scenen, vil man oppleve at følelsen av 'skrekk' er mer enn bare overraskelse eller avsky. Akkurat som 'The Blair Witch Project' skapte en usynlig skrekk, skaper også 'The Wailing' en usikker skrekk.
De som leter etter en film som ikke kan defineres med ett ord som 'skrekkfilm', vil finne 'The Wailing' tiltalende. Det er ikke bare en skremmende film, men en film som gjør hodet komplisert i flere dager etter å ha sett den, en film der man vil tygge på hver scene og komme opp med sine egne tolkninger. Hvis du liker eksperimentell skrekk som bryter sjangerens rammer, vil forvirringen og uroen som 'The Wailing' gir, være en stor glede. Akkurat som de som elsker 'Twin Peaks' eller 'True Detective' sesong 1, vil også 'The Wailing's mysterium føles fascinerende.
For de som har følt seg slitne av livet, og som har sett verdens hendelser og ulykker gjennom nyhetene og spurt seg selv "hvorfor skjer dette egentlig?", vil Jong-goos triste bakside være spesielt smertefull. Med en familie å ta vare på, en verden som ikke går som planlagt, og en stadig mer uklar standard for hva man kan stole på, viser 'The Wailing' brutalt ærlig hva en person kan velge å gjøre. I Jong-goo, som vakler uten å finne et perfekt svar, vil publikum se et glimt av seg selv. Akkurat som Charlie i 'The Cable Guy' møter sin egen maktesløshet, møter også Jong-goo sine begrensninger.
Til slutt, hvis du vil se koreanske fjell og tradisjonell tro, og følelsen av folkelig skrekk på skjermen, er denne filmen nærmest en obligatorisk visning. Bildene i denne filmen, der vestlige demoner, koreanske fjellguder, sjamanisme og kristendom, regn, tåke, blod og jord er blandet sammen, er vanskelig å glemme etter å ha sett dem. Opplevelsen av å se 'The Wailing' kan kanskje sammenlignes med å gå inn i en dyp fjellvei uten noen garanti for svar. Veien tilbake vil ikke være behagelig. Men etter å ha gått den veien, vil du oppdage at senere skrekkfilmer føles mye enklere. I den forstand er 'The Wailing' ikke bare en skrekkfilm, men en demonstrasjon av koreansk films styrke.