Et skudd avfyrt på lerretet for 52 år siden har truffet asfalten midt i Seoul i 2026. Oppstyret rundt 〈The Assassins〉, regissert av Hur Jin-ho og med Yoo Hae-jin, Park Hae-il og Lee Min-ho i hovedrollene, er et dramatisk eksempel på hvordan en kommersiell film kan berøre et lands mest intime historiske traumer og utløse en sosial borgerkrig.
Filmen passerte to millioner kinobesøkende kort tid etter premieren og toppet kinolistene. Nå utkjempes to vidt forskjellige kriger i og utenfor kinosalene. Inne i salene begeistres publikum av en nitid thriller som undersøker mysteriet rundt attentatforsøket mot tidligere president Park Chung-hee 15. august 1974, der hans kone Yuk Young-soo ble truffet. Utenfor møter filmen anmeldelser fra konservative grupper og demonstrasjoner foran hjemmet til hovedrolleinnehaver Yoo Hae-jin. Trusler om terror har til og med ført til avlysning av deler av det offisielle programmet under Busan internasjonale filmfestival (BIFF) og et arrangement med skuespilleren Lee Min-ho – en fysisk konfrontasjon uten sidestykke.
Grunnen til at internasjonale nettfora som Reddit og utenlandske filmkritikere følger dette merkelige fenomenet, er klar: Hvordan kan en hendelse for mer enn et halvt århundre siden fortsatt være så brennbar at den lammer hverdagen i et høyteknologisk demokrati i det 21. århundre?
Sørkoreansk films kamp om arkivene – mot monopolet på minnene
Sett fra et vestlig perspektiv følger fortellergrepet i 〈The Assassins〉 samme spor som Oliver Stones 〈JFK〉 fra 1991 og David Finchers 〈Zodiac〉. Filmen legger arkivmaterialet om en historisk hendelse som staten offisielt har avsluttet og forseglet, under lupen og fyller de logiske hullene mellom linjene med filmatisk fantasi. Gjennom en journalist og en etterforsker som utrettelig gransker kreftene bak hendelsen og motsetningene på åstedet, stiller den spørsmål den offisielle historien ennå ikke har besvart.
Problemet er at 1970-tallet i Sør-Korea ikke bare er «fortid», men også et urørlig område som er direkte knyttet til dagens politiske legitimitet. Der fortellingene om den raske økonomiske veksten og autoritærtidens skyggesider støter sammen, oppfattes filmens spørsmål av enkelte ikke som «kunstneriske uttrykk», men som «en hån mot samfunnsordenen og minnet».
Med den franske historikeren Pierre Noras begrep «minnesteder» (Lieux de mémoire) kan man si at de avgjørende vendepunktene i Sør-Koreas moderne historie ennå ikke har fått falle til ro som en historie det finnes sosial enighet om. De er fortsatt stridsområder som hver leir krever enerett til. Slik 〈12.12: The Day〉 hentet frem militæropprøret i 1979 og rystet generasjonenes syn på historien, har 〈The Assassins〉 løftet tragedien i 1974 tilbake inn i den offentlige debatten. Dermed har filmen antent en grunnleggende maktkamp om «hvem som har rett til å huske og fortelle historien».
Grensen mellom fiksjon og journalistikk – og paradokset ved «fysisk sensur»
For utenlandske lesere er det mest oppsiktsvekkende ikke hvor hard den ideologiske striden er, men hvordan den kommer til uttrykk. Å omringe en skuespillers private hjem i protest mot innholdet i en kommersiell film med fiktive innslag, og å true sikkerheten ved Asias største filmfestival, Busan internasjonale filmfestival, slik at skuespillere hindres i å møte opp, er et sjeldent syn i vestlige demokratier.
I tomrommet etter at statlig forhåndssensur forsvant, har det som kan kalles «privatisert sensur», fått fotfeste: Ideologisk motiverte interessegrupper og fansamlinger griper inn med fysisk makt. Ironien er at de sterke protestene og kravene om visningsforbud snarere har gitt filmen ekstra publisitet og bidratt til å trekke folk i 20- og 30-årene til kinoene.
Internasjonale medieforskere peker på den særegne posisjonen sørkoreanske historiske dramaer har. Mens Hollywood fordyper seg i superheltfranchiser og trygg gjenbruk av etablerte rettigheter og gradvis mister sin stemme i samfunnsdebatten, går kommersiell sørkoreansk film rett på de mest følsomme og farlige punktene i landets moderne historie. Samtidig oppnår den både publikumssuksess og offentlig debatt. Filmene blir mer enn underholdning: De fungerer som en form for «stedfortredende journalistikk» som forsøker å gjøre opp en historisk gjeld som politikken og pressen ikke har håndtert.
Bare spørsmål uten fredede områder kan føre historien videre
Det bør selvsagt følge en inngående akademisk og kritisk debatt om hvor godt de filmatiske sprangene og det konspirasjonspregede blikket i 〈The Assassins〉 stemmer med de historiske faktaene. Filmskaperne må også tåle kritikk for å bruke en historisk tragedie som virkemiddel i kommersiell spenningsfilm.
Men én ting er klart: Å forsøke å stanse spørsmålene kan aldri beskytte sannheten. Slik Tyskland etter Auschwitz og USA etter Vietnamkrigen og Watergate har bearbeidet nasjonale traumer gjennom gjentatte filmskildringer og smertefull selvransakelse, avhenger et samfunns kulturelle modenhet av hvor fritt det kan snakke om sine vondeste sider.
Det underlige oppstyret rundt 〈The Assassins〉 er en forsinket voksesmerte for Sør-Korea – og paradoksalt nok et bevis på den utemmede livskraften i sørkoreansk film. Skuddene falt i 1974. Men kulturkampen i Sør-Korea i 2026 om hvordan ekkoet etter dem skal nedtegnes og tolkes, stiller fortsatt publikum verden over et tungt spørsmål: Hvor langt kan kunsten gå i å stille spørsmål når historien står for retten? Og er vi klare til å møte de ubehagelige spørsmålene?